En liten skildring

Jeg står på badet å klipper til stomiutstyr,greit å ha gjort det i forkant så blir stellet lettere neste gang.Linnea Marie og Caitlin Isabella sover godt i hver sin seng...Mine to små herlige engler.

Jeg legger utstyret på plass under vasken og fyller opp med mesoft og bleier.
Daglige rutiner som er blitt vante rutiner i en hvilken som helst familie...bare litt annerledes.

Det er uvirkelig å tenke tilbake på disse 2 snart 3 årene som har gått...
Mange bilder dukker opp i det tankene begynner å løpe...det kniper i magen og jeg føler det knyter seg til langt inn i ryggen...Cailtin skal nok en gang opereres...for 7 gang...

Det begynner å dryppe inn litt om litt at vi har nok en tøff tid foran oss.
Lille fighteren vår må igjennom nok en bøy på veien for en bedre livskvalitet.
Det føles så urettferdig og jeg kjenner meg usikker og redd....
redd for at hun skal bli like dårlig som sist og for at det skal bli mislykket denne gangen også.Vi har jo ingen garantier...

Jeg lister meg inn på rommet og lar døra stå på gløtt så jeg får litt lys.
Caitlin puster tungt,sutten i munn og kosekluten i armkroken.
Jeg står å beundrer henne en stund,så uskyldig og så forsvarsløs..
Hun ligger naken i senga,det er det beste hun vet,bare i bleia
Da slår det meg som det slår alle andre stadig vekk....hvordan kan det være så mye med henne...hun er jo så frisk og fin...
Ufattelig vanskelig å forstå,ja helt klart selv for oss er det så uvirkelig til tider at jeg føler jeg står ved siden av meg selv...

Caitlin snorker og sover godt i den trygge senga si,snart skal hun nok en gang flytte inn på riksen.....
Lurer på hvor mange mnd vi har bodd der tilsammen nå....vårt andre hjem..
Må jo le med tanke på at Caitlin føler seg så godt som hjemme der....
hun vet akkurat hvor isen til avd ligger...ikke minst Narvesen.

Jeg legger dyna godt rundt henne og stryker hånda mi over den herlige lille babyen min.
For babyen min kommer hun nok til å være lengre enn hun selv vil...
vi har jo så mye å ta igjen....

Klem fra Mamma :-)